Et ikke helt ferdig didaktisk syn på Freedom Writers

For meg var det ikke bare en ting som utgjorde en forandring i elevenes liv. Det var en prosess for læreren og elevene.

Klasserommet var i utgangspunktet innredet for å formidle; kateteret var plassert rett foran tavlen, og elevenes pulter var små og rettet mot læreren. Læreren skjønte fort at det ikke lønnet seg å bare skrive ned fakta på tavlen og undervise i form av formidlingspedagogikk. "[...] en pedagogikk som først og fremst aktiviserer læreren - eleven betraktes som en mer passiv mottakersom proppes med kunnskap utenfra" (Imsen 2006:64). Læreren prøvde ut denne metoden i første timen, men forsto raskt at elevene ikke var mottakelige for denne type undervisning.

Siden læreren hadde såpass innsikt og forståelse, skjønte hun at hun måtte endre metode. Men hvordan? Hun valgte å bli kjent med elevene, og få deres oppmerksomhet ved å selv få en forståelse for deres verden. Vendepunktet var da hun oppdaget tegningen av en av de afrikanske elevene. I denne situasjonen vil jeg tro det er mange lærere som ville gitt litt skjenn og kastet arket, men hun snudde en spøk om til et kunnskapsrikt poeng. Hun improsiverte underveis, noe en lærer er nødt til å ha evnen til, i alle fall i slike sammenhenger.

Klassen var satt sammen av elever med ulik etnisk bakgrunn, ulik kultur og livssyn. Læreren ble bevisst på elevenes verden, og underviste ut i fra dette. I tillegg brydde hun seg om elevene, noe som jeg mener er en viktig faktor for en god lærer."Å ha omsorg for elevene vil si å respektere hver enkelt som en person med verdighet, å tenke og føle med dem og ha evne til å sette seg inn i hvordan de oppfatter omverdenen" (Imsen 2005:23). For at læreren skulle sette seg inn i hennes' elevers verden, måtte hun bli kjent med dem. Dette gjorde hun ved å utdele dagbøker de kunne skrive i, og åpnet for at hun kunne lese dem hvis de ville. På denne måten skapte hun en dialog; hun leste dagbøkene, ble kjent med dem og la opp undervisningen etter dette. "Undervisningen skal være problemrettet på en slik måte at det blir arbeidet med spørsmål som angår elevene og som de er opptatt av" (Imsen 2005:86). Hun lyttet til dem og dette gjorde at de lyttet til henne. Det oppstod en likeverdig respekt.

I tillegg til at hun ble kjent med elevene, ville hun at elevene skulle bli kjent med hverandre. Det var mange konflikter i klassen som gjorde det vanskelig å undervise, miljøet var dårlig. Læreren ville gjøre dem bevisste på hverandre og at de ikke var så ulike som de selv trodde. Hun dyttet alle pultene ut til siden og tegnet en strek mitt i rommet. Ved å skyve pultene bort måtte elevene stå samlet sammen i rommet, og det i seg selv mener jeg var en bevisstgjøring; de står sammen, de sitter ikke hver for seg på hver sin pult. De ble en helhet. Streken var en markering. Hun stilte spørsmål som "hvem har den nyeste cd-en til Snoop Dogg?" og de som hadde skulle gå til streken. Etter hvert ble spørsmålene mer omfattende og alvorlige, og dette gjorde at elevene så at det hadde noe til felles med hverandre.

Det læreren la vekt på i undervisningen var litteratur som berørte elevene og deres liv, bl.a. Holacaust. Det var sterk rasisme i klassen, og hun brukte dette til å lære elevene om antisemittisme og gi dem jødisk litteratur. I tillegg tok hun elevene med på utflukter som ga variasjon i undervisningen og fikk elevene aktive.