Learning by doing!

Jeg skal, som tidligere nevnt, skrive om dialogpedagogikk i hovedoppgaven, så det er ganske så selvsagt at jeg favoriserer Paulo Freire av de forskjellige pedagogene. Jeg vil allikevel også nevne at jeg har mye til overs for John Dewey.

Aktivitetspedagogikken til Dewey setter jeg veldig høyt fordi jeg er enig i at man lærer ved å gjøre det selv i praksis, learning by doing. Det eneste jeg stusser litt over, er hvorfor pedagogikken hans først og fremst er utviklet for barn fram til 12-årsalderen (Imsen 2006:83). Jeg mener at man kan utføre aktivitetspedagogikk i alle aldre, men jeg har en mistanke om at jeg mener dette fordi jeg har drevet med drama i mange år. Drama er tross alt et praktisk fag.

”Læring er at eleven når ut over det han kan, og det innebærer en prosess som starter innenfra. Utganspunktet må være i barnet […])” (s.st.81). Utgangspunktet må være i barnet, står det. Etter å ha gått faglærer i drama på UiA i snart to år, så har jeg fått inngravert inn i hodet at alle har et barn inni seg. Det handler om å finne barnet inne i seg selv. Dermed vil jeg si at Deweys pedagogikk er aktuell for oss alle. Vi kan lære om Ibsen i norsk ved å dramatisere Hedda Gabler, eller lære om 2. Verdenskrig ved å gå på museum og skrive brev til kvinnen som holdt Anne Frank i skjul, slik lærerinnen i Freedom Writers gjorde det. Vi kan lære om Claude Monét ved å prøve å male slik han gjorde det, eller føre statistikk ved å faktisk intervjue og forske.

Punkt 1 i problemmetoden er at ”Eleven må oppleve et problem eller noe som er vanskelig, og som han eller hun er motivert for å løse” (s.st.:83). Å løse et problem er noe som ligger i alle mennesker fordi det å ikke vite skaper ubalanse i oss (jeg skulle gjerne referert til den teoretikeren som sa dette, men finner det ikke). På en eller annen måte ser jeg på dette som en lek. Som barn likte jeg det leketøyet som går ut på å finne riktig geometrisk figur for at det skal passe inn i de tomme hullene (knotete forklart, ja.). Dette er en form for problemløsning!

I tillegg liker jeg Deweys demokrati som handler om det sosiale aspektet. Han så langt utover det å oppdra individualister, han ville skape et bedre samfunn (s.st.82). ”Gjennom det å leve i et fellesskap hvor enhver måt ta hensyn til de andre i sine handlinger, lærer elevene noe om gjensidighet og respekt som grunnlag for demokratisk liv” (s.st.82). Dermed trekker jeg inn viktigheten av gruppearbeid. Dramafaget er preget av gruppearbeid, og jeg mener vi lærer utrolig mye om oss selv og andre gjennom dette. Nettopp det jeg tidligere har nevnt i første innlegg i bloggen.

Før jeg skriver fletta av meg selv, vil jeg vie mine siste ord til en nisse ved navn Jean-Jacques Rousseau. Da jeg først begynte å lese om hans teorier, gav pedagogikken hans så å si mening (tatt i betraktning at han levde på den tiden han gjorde). Å skape frie, selvstendige samfunnsborgere er en fin tanke sammen med at han la vekt på å gi barn plass til å leke, men å ikke gripe inn i det hele tatt i de tidligste årene, er for meg litt vel passivt (selv om jeg forsto at man ikke skulle være totalt passiv). Det som var poenget mitt var at Rousseau faktisk gjør en altfor stor forskjell på menn og kvinner, og på grunn av den idiotiske teorien om at ”[…] kvinnen er skapt særlig for å behage mannen” (s.st.75) syns jeg han hadde fortjent pepperspray i øyet.